Suser avgårde

Ha det bra

2008-06-24T20:59:00.003-05:00

Nå kommer jeg hjem folkens! Takk til alle som har lest bloggen min. Og gratulerer til Veronica, gaven er pakket. Mer om de siste dagene får dere heller spør om. Ha det bra. Gleder meg til å se dere alle.

1000 smil

2008-06-14T07:25:00.010-05:00

På fredag var siste arbeidsdag her i Guayaquil unnagjort etter drøye fire måneder på fotballbanene i Flor de Bastion. Det har vært en innholdsrik tid, men jeg er fornøyd med egen innsats. Det har etterhvert blitt lettere og lettere å kommunisere på spansk, jeg har kunnet trene store grupper med barn alene og jeg velger å tro at jeg har vært med på å gjøre treningene litt morsommere for noen av ungene. Jeg har blitt kjent med både store og små, og funnet ut litt om hvilke forskjeller som finnes og ikke finnes mellom nordmenn og ecuadorianere som har èn dollar om dagen å leve for. Det er veldig vanskelig å holde seg unna klisjeene når man skal oppsummere en slik jobb, men som man etterhvert erfarer så kalles enkelte ting klisjeer av en grunn. Jeg skal i god Bjerregaardsgate-ånd lage en topp 5 klisjeliste basert på tiden min som fotballvolontør.

1. Gi litt av deg selv, og få mangedobbelt igjen.

2. Fotball er viktig.

3. Unger er unger uansett hvor.

4. Ting er ikke alltid lettere sagt enn gjort.

5. Jesus elsker alle barna.

Utkaster

2008-06-02T06:45:00.011-05:00

El peor. Jeg har nettopp opplevd min verste natt på en god stund. Det hele begynte nok i går morges. Det står en kartong melk i kjøleskapet og jeg trenger litt til frokostblandingen min. Melken har stått åpnet i kjøleskapet akkurat litt lenge. Jeg lukter litt og heller litt, ingen lukt og ingen klumper. Det går sikkert bra tenker jeg. På fredag var jeg i et bambushus og spiste kokt kubein, servelat og ost. Det gikk jo bra. Jeg tar bestemmelsen og heller den over frokostblandingen. Ca. to timer etterpå skal jeg til å forlate huset. Men da jeg står der utafor porten og skal til å gå, merker jeg at magen er i opprør. Jeg bestemmer meg derfor for å snu, og ikke henge i det offentlige resten av dagen. Det er jeg sjeleglad for nå i ettertid. Jeg ville ikke ta en "Johan".

Jeg ser nå at også de andre fjellvettregelene kunne passet i en slik stund. Ellers er jo dette en offentlig blogg, og jeg skal ikke gå i detalj på hva som skjedde resten av dagen og natten. Men jeg har hatt omgangssyke over gjennomsnittet mange ganger. Og denne slo alle rekorder. Men slik tror jeg man føler det hver gang man har omgangssyke. Sånn av relativt ufarlige sykdommer er det bare det verste når man henger over ramma og magen ikke har skjønt at det ikke er mer å hente. Når det i tillegg er varmt, ensomt og en kakkerlakk har bestemt seg for å se på, ja da savner man mamma da. På bildet under ser man altså min utsikt de siste timene. Eller så har jeg sett i doveggen...

Det fine er jo at slike ting som regel går fort over, og det håper jeg forøvrig er tilfelle nå også. Jeg aner ikke hvorfor jeg fant ut at dette gjorde seg som bloggsak, kanskje jeg kjeder meg litt her jeg ligger. Men vi kan ta en diskusjon. For jeg vil heller ligge en uke med influensa enn å ha et døgn med fullstendig rammetivoli. Hva synes leserne om en slik påstand?

Tikk takk

2008-05-26T10:48:00.012-05:00

Nå begynner det nesten å gå tomt for passende deLillos-titler. Hvilket betyr at mitt opphold her nærmer seg slutten, og om en måned er jeg tilbake i nord. For noen uker siden lovte jeg å kjøpe en gave til en heldig vinner. Nominasjonsprosessen gikk egentlig ganske tregt, men dere skal få tre navn å stemme på. Hva gaven er får vi vente å se på. Jeg har egentlig ikke så mye annet å berette, men livet i Ecuador er fremdeles herlig. Helgen ble tilbringt i Cuenca, og jeg klarte å nyte denne friske indianerbyen litt mer enn sist gang, da jeg slet med et eksternt fysisk problem. Selv om en måned føles ut som kort tid nå, så er det jo faktisk en del. Jeg husker at jeg var på språkskole i England i tre uker da jeg var 15, og de ukene føltes jo ut som en hel sommer. Når det gjelder dagens bilder tar jeg igjen et tilfeldig dykk i diversemappen.

Først et bilde fra Cuenca. Det er ikke varmt i hele Ecuador.

17. mai tog i nabolaget

Bøy og tøy på fotballbanen

Her lukter det selvmål lang vei...

The Gathering på rom 8...

Og ja mamma, jeg har tatt sommerklippen. Den kostet 2 dollar.

Nitten åttifire

2008-05-20T21:17:00.016-05:00

Det var sikkert en vakker dag i Oslo. I leiligheten til Lars Fredrik holdt deLillos på med sine første jamminger, og de ferskvunnet medaljene til Eirik Kvalfoss begynte å samle sine første støvkorn over peisen. Samtidig, på Ullevål sykehus, kom en ny Eirik til verden. Og 24 år etter satt den samme Eirik i et lite murhus i Ecuador med kremkake i halve ansiktet. Livet er forunderlig dere. Jeg kan bare si at jeg hadde en uforglemmelig bursdag på mandag. Skjedde mye artig, men høydepunktet var nok at Felix, mannen som er ansvarlig for banen jeg jobber på, inviterte alle fotballvolontørene på bursdagsfest. For meg. Og det med nyslaktet middag, bursdagskake og andre godsaker. Ekstra rørende er det når man vet hvor lite familien hans har av penger i forhold til oss. Var en fantastisk opplevelse, og veldig hyggelig rett og slett. Bildene får nok en gang tale for meg.

Johan overværer at slaktingen går riktig for seg

Her har vi selskapet rundt middagsbordet

Jeg er klar for kake...

...og her får jeg kaken dyttet i og på meg.

Bursdagsbarnet tok det med et smil...

...og det gjorde sannelig de andre også.

Her har vi hele familien til Felix. Sjarmerende gjeng.

Lille verdenskrig tre

2008-05-12T09:28:00.014-05:00

Her i Guayaquil finnes det to dominerende religioner. Katolisisme og fotball. Med Barcelona Sporting Club som den største kirken. Tettheten av gule Barcelona-drakter i denne byen er helt ekstrem, alle har en Barcelona-trøye. Det er nemlig "folkets lag". Laget for de hardtslitende fattige. Og de som tror at de fattige. Laget for de mer sossete er de blå Emelec, så klart også fra Guayaquil. Får du spørsmålet "eres amarillo o azul?" må vite hva du skal svare, vennskap og lemmer kan stå på spill. Jeg skulle gjerne oversatt noen av sangene de synger om hverandre, men ville nok fått diverse organisasjoner på nakken. Men det sier seg selv at når disse to lagene møter hverandre på gigantiske El Monumental, hjemmestadion til Barcelona, er det duket for Ecuadors "El Clásico". Og blant de 70 000 - 80 000 på tribunen var selvfølgelig jeg. Som alltid i gult. Jeg skal la bildekommentarene fortelle resten, men i forhold til rammene rundt, med åpningsshow tilsvarende en VM-finale, ble det et helt drøyt antiklimaks fotballmessig.

Mye mennesker i gult på stadion. Og her snakker vi gode gamle ståplasser bak målene.

De ivrigste i blått tør å ta turen. Ifjor endte El clásico med dødsfall.

Beklager å si det, men maken til kjedelig fotball som det vi så de første 70 minuttene må man tilbake til 90-tallets Kjelsås for å finne. Teknikken er der, men struktur og gjennombruddshissighet er stort sett fraværende.

Men filming og drama i liggende stilling er de meget gode på, så det ble litt underholdning for pengene. Hele elleve ganger var det medisinsk mannskap (i anledningen kledd som brannmenn) ute på banen. Serie A gå og legg deg!

Til slutt ble det medisinske mannskapet så slitne at de måtte ta golfbilen i bruk.

Skuffede Barlonistas roper ukvemsord til dommeren

De endte altså i 0-0. Det skal sier at to tverrliggerskudd og noen ekstreme sjanser til Barcelona i siste sekund gjorde at det ble litt spenning helt i slutten. Dessuten ble det to røde kort til hvert av lagene med ett minutts mellomrom. Alt i alt gøy å være på stadion, det er jo tross alt den største kampen jeg har vært på tilskuermessig. Så får jeg heller håpe på god fotball på Sør Arena til sommeren. Til slutt vil jeg oppfordre alle til å surfe innom http://www.lamitad.no/ og lese det strålende Dan Eggen-relaterte intervjuet med undertegnede. Og ikke minst, god 17. mai til alle sammen!

Klasse 1 Comfort

2008-05-09T08:56:00.009-05:00

Her kommer det noe så sjeldent som er seriøst innlegg. Har du ikke tid nå, så les det heller senere.

For de som ikke visste det, så er det matvarekrise mange steder i verden. Logikken er like enkel som skremmende. Mange mennesker som før var så fattige at de bare hadde råd til ett måltid om dagen, har nå råd til to måltider om dagen. Det betyr at etterspørselen etter mat går opp. Hvilket betyr at prisen på mat går opp. Dette går igjen utover de som er så fattige at de fra før av bare hadde råd til et måltid om dagen. De blir på en måte enda fattigere. Først merket jeg lite til dette i Ecuador, folk her har stort sett penger til mat. Men så kom mai, og det har gått opp for meg at for mange er mat nesten det eneste de har råd til. Høye matvarepriser pluss utgifter i forbindelse med skolestart gjør at folk må droppe mindre viktige ting. Som fotballskole. Poenget mitt er at jeg i april leste i avisene om økningen på matvarepriser, men som vanlig angikk det ikke meg helt. Denne gangen får jeg se det i praksis. Og jeg synes det er skremmende at de som har klart å karre seg til en litt bedre standard på en måte ødelegger for de aller fattigste.

Så la det være sagt med en gang. Hadde alle fått mulighet til å legge seg til et forbruk som det vi har i Norge så ville verden kollapset. Jeg har lenge reagert på forbruket i Norge, jeg fikk mer bekreftelsen på urettferdigheten da jeg dro hit. Det er noe ekkelt unaturlig over at vi kan kaste ting som fungerer, bruke flere tusen på enda en TV, kjøpe masse mat fra østen fordi vi er lei av potetene våre, kjøpe klær for moro skyld, reise til Ecuador et halvår uten inntekt. Som kristen er det rart å se at vi ofte bryr oss mer om å ekskludere mennesker som er glad i hverandre enn å ta et oppgjør med fråtseriet som ligger rett foran nesen vår. Mon tro hva vi tar mest skade av...

Jeg tror det er veldig lite som kan gjøres for å bekjempe masseforbruket i Norge og i andre vestlige land. Det er ikke sikkert det er noe mål heller. Radikale omveltninger skaper ofte kluss på et annet område, og er som regel også helt urealistisk. Vi får heller takke Gud for at vi får lov til å kjøre klasse 1 comfort. Samtidig vil jeg gi en oppfordring om å tenke litt mer gjennom hva man blir lykkelig av å bruke penger på. Å droppe og kjøpe enda en t-skjorte og heller bruke pengene på bistandsorganisasjoner vil ikke ta knekken på verdensøkonomien. Til slutt vil jeg si at jeg heller vil gå rundt med takknemlighet og være våken for å hjelpe til med forandring enn å gå med bøyd hode på grunn av dårlig samvittighet. Jeg kan spise bacon og hjelpe andre samtidig.

Vår

2008-04-30T08:24:00.019-05:00

Vel, nominasjonsprosessen gikk ikke i et forrykende tempo må jeg si. Men det er ikke for sent for dere som gjerne vil gi ekteparet Andersen kokurranse om den fantastiske Ecuador-gaven. Ellers har det egentlig skjedd både det ene og det andre siden sist. Natt til forrige onsdag ringte mamma meg klokka 5 om natta for å fortelle at jeg har fått nok en nevø. Han heter Jesper, og selv om det melder seg litt hjemlengsel i slike stunder var gleden og stoltheten stor. Tror ikke bilder her gjør seg, så derfor har jeg valgt å tegne ett.

Han ser omtrent slik ut, bare litt søtere. Ellers har desverre slutten begynt. Tre volontører fra vårkullet har dratt fra oss allerede. Dette ble markert forrige fredag med avslutningsfest og 20-års bursdag for Kristina i samme slengen. Det ble en storartet kveld. Resten av helgen ble i overkant bedagelig. Høydepunktet var å stå opp klokka seks lørdag morgen for å lage eggerøre med bacon og se seriefinalen i Premier League.

Bursdagsbarnet med flere

Til slutt må det sies at en gammel Start-kjenning har vært på besøk denne uka i forbindelse med Plussbankcup som arrangeres i Kristiansand til sommeren. Denne cupen skal støtte opp om fotballprosjektet til Misjonsalliansen, noe som vi er veldig glade for. I den anledning kom Tore Løvland med flere for å kikke på forholdene. Og på onsdag ble det arrangert "landskamp" i slummen og den gamle supervenstrevingen til Gimletroll gutter 15 gjennoppsto. Det hjalp imidlertid ikke, kampen endte 1-1 og måtte avgjøres på straffer. På stillingen 7-6 til Ecuador bestemte keeper Johan seg for å "stjele" straffen som Andrea skulle ta. Nederst på den følgende bildeserien ser dere en montasje av hva som da hendte. Vi skal aldri glemme det Johan, aldri!

Norges lag for dagen

Kampen sparkes i gang med Tore Løvland i velkjent driv fremover

Stemingen var til tider elektrisk

Norge jager utligningen som omsider kom. Gamle Gimletrollere vil kjenne igjen galoppen hos nummer tre fra venstre

SLIK gikk det til slutt!

Kanskje

2008-04-21T11:21:00.013-05:00

...blir det deg som får en gave fra Ecuador. Men først av alt, takk for alle gode kommentarer. Setter stor pris på at dere gidder å lese bloggen min og attpåtil kommentere. I høflighetens navn får jeg også si "gracias por todos los comentarios, los quiero." Men jeg har som vanlig tenkt på en ting. Jeg kan jo ikke kjøpe gaver til alle vennene mine... eller, det gidder jeg ikke. Derfor kjøper jeg en fin gave til èn av dere. Det vil foregå slik: I kommentarfeltet kan dere nominere personer (gjerne deg selv) som du synes fortjener en liten gave fra Ecuador. Begrunnelse ønskes. Så vil jeg etterhvert lage en avstemming for å kåre mottakeren.

Finner vi den utvalgte her?

Eller gjemmer den seg i skogen ved Evje?

Ellers har det ikke skjedd nevneverdig mye siden sist. I helga var jeg en tur i Montañita. Har du vært backpacker i Ecuador har du vært i Montañita. Skjønt, det er ikke sikkert alle husker det, i og med at det er festeby nummer èn. Selv om mange trekker hit på grunn av surfingen, er nok vel så mange der på grunn av mer Marihuanabaserte elementer. Jeg var der verken for det ene eller det andre, men for å slappe av på stranda. Men med sår hals og feber på lørdagskvelden ble det hele en liten bomtur. I går var en av de få gangene det var skikkelig godt å komme "hjem" til Casa Alianza. Jeg har til og med ikke fått tatt en eneste bilde i helga. Men jeg kan jo kjøre noen fra diversemappen. Ellers vil jeg bare få sagt at jeg savner alle hjemme, og ser stort frem til en sørlandssommer i gode lag.

Hvor er gringoen mon tro? (Jeg har blitt brunere nå altså...)

Litt av Guayaquil

Til slutt et vakkert naturfenomen ved Stillehavskysten

Jeg står opp

2008-04-14T11:40:00.005-05:00

Vel, de siste innleggene mine har vel gitt inntrykk av at volontørtjenesten stort sett går ut på å reise til forskjellige steder å nyte livet. Og det medbringer en god porsjon riktighet. Fritiden her byr på en rekke fantastiske muligheter. Samtidig finnes det en hverdag for meg også. Jeg jobber hver mandag til fredag fra klokka ett til ca. halv seks. To dager i uken med de minste ungene fra 6 til 11 år, og tre dager med de fra 12 til 18 år. Sammen med Johan fungerer vi som assistenter for den ecuadorianske hovedtreneren. Blir mye smiling, tullespansk og beinhard dømming. Noen av aldersgruppene har også begynt å spille organiserte kamper for første gang. Her er et bilde av 11-års laget (med overdrevent stort støtteapperat), og et annet et av engasjerte foreldre.

Jobben som fotballvolontør er mye gøy, men utfordringene er også mange. Varmen og språket er hovedfaktorer i så måte. Likevel trives jeg stort, og er deilig å se at jobben som Misjonsalliansen gjør her virkelig fungerer. Ellers går hverdagen med på litt ekstra spanskundervisning og å prøve å holde meg oppdatert om hva som skjer i hjemlandet mitt. Hasta el verano.

Sveve over byen

2008-04-05T09:33:00.012-05:00

Og hvilken by det er. En uke tilbringt i Buenos Aires er en god uke. Det var meg, Åshild og Mari, som studerer der, som sto i sentrum for begivenhetene. Og vi har fått utnyttet uken til fulle.

Søndag: Var på marked fullt av mate (en slags te... som ikke er te), smykker, vesker, sko, hatter og alt som ikke var fotballdrakter. Men koste meg likevel altså. Etter en tur på moderne kunstmuseum ble kvelden tilbringt på en av mange "fri grill" restauranter. Hadde det ikke vært for kakerlakker i pastaen og flørtende macho-homofile hadde kvelden vært meget bra.

Mandag: Byvandring, morsomme samtaler og smakfull mexikansk middag.

Tirsdag: Starter dagen med hostelfrokost: Små toastbiter fulle av "dulce de leche". De sier det er pålegg, men er egentlig bare smilsaus i kopp. Ble litt lei av konstant sukkerkick. Ellers var vi på zoologisk hage, gravplassen til Evita og kvelden var over da avismannen startet dagen.

Hørte jeg Dagfinn Lyngbø?

Onsdag: En stor dag. Jeg fikk min argentinske biff. De er jo håpløst politiske og dramatiske i Argentina, så nå til dags driver bøndene biffblokkade. Bare ordet i seg selv får det til å rykke i kjeven. Men fant et sted der de hadde og det var sabla godt. Ble julaftenmett.

Så bekymret var Åshild og Mari for at jeg ikke skulle få biff

Torsdag: Etter å ha besøkt byens kunstige turistmagnet Boca, ble kultur satt i høysetet med kunstmuseum. På kvelden var vi på musikal om spøkelset i Canterville (som var så lei av å ikke være til...).

Åshild, kledd for anledningen.

Fredag: Hjem til Guayaquil etter å ha flydd over Andesfjellene i godvær. Stort.

Langfredag i Århus

2008-03-23T22:08:00.008-05:00

Vel, kanskje ikke i Århus, men alle med peiling på røde pølser og indianere vet at Ecuadors svar på Århus er Quito. Natt til langfredag ble tilbringt i buss. Åtte timer på noen veier som var for mørke til å se. Etter dagens retur i dagslys er jeg glad for at jeg ikke visste hva som foregikk rundt bussen den natten. Det er noen helt fantastiske daler og fjell man får se på nedstigningen fra Quito på rundt 3000 moh. Samtidig sitter man med hjertet godt opp i halsen når bussen dundrer ned- eller oppover i sandwich mellom nylige jordras og bunnløse skråninger. Under er et bilde fra denne trasèen tatt i fart fra bussvinduet.

Hovedstaden i Ecuador er en fantastisk by å oppleve der den ligger klemt mellom fjellene og indiansk og spansk historie. At det var "Semana Santa", påskehelgen, la ikke noe demper på stemningen. Mye folk, gateteater og påskevandringer var noe av det vi var vitnet til i den dypt religiøse gamlebyen i Quito. Idag holdt vi på å miste bussen hjem fordi ingen taxier kjører i gamlebyen på søndager. Men vi ble uheldigvis ikke lenger. Bilder fra turen er på sin plass:

Litt av Quito sett fra oven

Turist-Eirik på både den sørlige og den nordlige halvkule

En ganske så creepy gravplass i en kjeller

Påskevandring.

Ja, da har jeg altså bodd en helg der solen står i origo. Quito har i mine øyne ganske mye mer å by på enn Guayaquil når det kommer til kultur, historie, natur og så videre. Ellers håper jeg alle som leser dette har hatt en flott påskehelg hvorenn den er tilbringt. Jeg må fint innrømme at den tradisjonelle påskestemningen var langt unna uten skismøring, påskeegg og yatzi. Samtidig er påskebudkapet det samme uansett. Dette har Guayasamin, en kjent ecuadoriansk kunstner, minnet meg på i løpet av helga. Hvorfor kommer det kanskje svar på etterhvert. Ha en fin uke!

Fri Flyt

2008-03-13T09:39:00.008-05:00

Mamma og Veronica fikk det som de ville. Men jeg følte for å endre tittel da det engang ble som det ble. Takk for stemmene deres.

"Noen barn er brune som et nystekt brø', noen barn er gule og noen barn er rø', noen barn er hvite, noen nesten blå, meget er forskjellig - men det er utenpå" heter det i den etter min mening brutalt feilslåtte søndagsskolesangen. Uansett budskap i disse linjene gjelder det så absolutt ikke for taxiene i Guayaquil. Her er nesten alle like, men det er kun utenpå. Unntakene finner man i slumområdene og småbyer. Der ser taxiene slik ut:

Ellers er de fleste ordinære biler, og de som av en eller annen grunn ($) har fått lisens, er gule. Men inni er de fleste ganske forskjellige. Og skiller de seg veldig ut synes jeg det som regel er i negativ retning. Den verste til nå heter Lincoln. Han kjører for selskapet som Casa Alianza benytter seg av og har derfor gjentatte ganger hatt volontører i bilen sin. Lincoln tror han kan engelsk, men bruker et visst f-ord så mye at til og med Samuel L. Jackson ville småstusset. Ellers er han meget glad i norske jenter og har spurt meg om ikke de skal på kjøpesenteret en dag slik at han kan kjøre dem for så å overtale dem til en kveld på byen sammen. Denne offentlige uthengingen av Lincoln er også en del av en "slå tilbake med samme mynt" taktikk fra min side. Men mer vil jeg ikke skrive om det.

Ellers satt jeg en kveld på med en litt for snakkesalig kar som synes det var tøft å slenge kommentarer til alle, ja alle, eksemplarer av det motsatte kjønn som vi i det hele tatt var i nærheten av å passere. Også han hadde lært seg enkelte engelske uttrykk, som alle pekte på det kvinnelige legemet. Det toppet seg da han stoppet mitt i gaten, rullet ned vinduet og ropte til ei jente om hun ikke ville sitte på med en gringo. Jeg ville helst synke ned i setet, men det er ikke lett i baksetet på en gammel Skoda-dverg av en vogn. Andre skiller seg ut trafikkmessig. Dere som kjenner Kristiansand kan se for dere at dere står i kø ved gamle Bromatta for å komme gjennom krysset i Rundingen. Tenk deg at du hiver deg over i andre feltet, passerer 40 biler og suser mot sentrum på rødt lys. Det er ren kunst av og til. Andre ganger ren idioti.

Selvfølgelig finnes det lyspunkt også. En gammel kar kom løpende etter meg med to dollar som jeg ikke hadde fått med meg at jeg skulle ha. Andre har hørt om Misjonsalliansen og viser stolt frem Bibelen i hanskerommet. Andre bruker Bibelen for å opparbeide tillitt for så å rane deg. Jeg har ikke opplevd dette selv, men de mer farlige historiene er mange. Heldigvis kan jeg fortelle de bekymrede at jeg har opparbeidet meg et visst nettverk at trygge sjåfører. Han ene heter Don Pepe, og har kræsjet èn gang på 12 år. Med tanke på daglige arbeidstimer og ikke minst trafikkbildet her er det en imponerende statistikk. Kamera er ikke det første man tar med seg ut på gatene her, men jeg fant et bilde på nettet av en taxi i sentrum av Guayaquil. Jeg skjønner at noen av dem blir litt sprø innimellom.

Jeg vet nok ikke

2008-03-11T11:49:00.005-05:00

...hva jeg skal skrive om. Derfor tenkte jeg at jeg i ekte sosialdemokratisk ånd skal la dere få velge blant noen alternativer. Overskriften er klar. Den blir "Mindre alvorlige ting". Dette fordi neste innelegg skal handle om noe som fascinerer meg med min nye tilværelse, men som ikke nødvendigvis er så gravalvorlig. Har noen deLillos-kjennere forslag til bedre titler er kommentarfeltet arenaen for meningsytringer. Alternativene er som følger:

-Bussen

-Rasistiske hunder

-Min egen høyde

-Kylling og ris

-Taxisjåfører

Avstemmingen vil selvfølgelig foregå i sidefeltet. Om 36 timer faller avgjørelsen.

Regn

2008-03-04T10:12:00.002-05:00

Dette har jeg ingen bilder av, så jeg får heller prøve å lage et for dere. I går var jeg på jobb på Bloque 5, fotballbanen jeg jobber på. Da jeg kom var allerede grus- eller sandbanen ganske våt, og med et par store dammer var det allerede klart at eventuelt spill ville bli preget av mer tilfeldigheter enn optimalt. Alle som har spilt på Bromatta på Lund, den gamle storstua på Justvik eller lignende grusbaner vil allerede kunne se det for seg. Imidlertid var det likevel opphold denne dagen. Etter en halvtimes tid sto jeg og pratet med en av de eldre guttene på fotballprosjektet. «Tror du det blir mer regn?» spør jeg. «ja, det kommer nå snart sier han». Tross meget tunge skyer syntes han å være vel sikker. «Du tror det?» spør jeg. «Ja. Hør på takene», sier han og peker opp mot den gigantiske slumpregete bebyggelsen som omringer banen. Der er det tusenvis av blikktak, og når jeg hører etter hører jeg en svak tromming over takene langt vekke. Denne trommingen kommer nærmere og nærmere, og følelsen Brink må ha hatt under en viss langrennsstafett er påtagende. Det eneste man kan gjøre er å stå og lytte på at stormregnet tilslutt kommer veltende over banen, legger beslag på alt i 20 minutt, før det fortsetter sin vandring til andre strøk. Og da snakker vi seriøst regn, sånn regn du bli god gammel «kliss klass» av på et sekund. Hele områder blir til et stort vassdrag og støyen er så sterk at man omtrent får øresus av å stå under skuret ved banen. Det er altså regntid i store deler av Sør-Amerika, og selv om de fleste på Bloque 5 tok dette regnskyllet med et smil, vet jeg at regntiden skaper problemer både for dem og mange andre. Det er massive ødeleggelser av infrastruktur og hjem både i slumstrøkene og i andre deler av landet. Det er også mulig at Al Gore ville hatt et og annet å si, i og med at mange mener at problemet blir verre og verre for hvert år. Nede på vårt lille mikroplan her i fotballprosjektet skaper det også problemer. Hver dag håper jeg på litt opphold slik at vannet kan tørke opp av banene. Det frister mindre å betale 3 dollar måneden for å sende ungen på fotballskole når banen er dårlig. Det vil si et fritidstilbud mindre for ungene. Og alternativene er få.

Hei jeg er tilbake

2008-02-22T09:02:00.012-05:00

Svupp, så trampet jeg rett inn i bloggefelle numero uno: Ikke få skrevet fordi man opplever og vil skrive på samme tid. Pluss litt Ecuadoriansk "mañana-holdning". Noen som kjenner seg igjen? Vel, den siste uken har jeg hatt besøk av mamma og bror. Først dro vi til Cuenca, en indianerby på 2500 m.o.h. Folk med solid kjennskap til Normisjon nikker gjenkjennende på hodet i dette øyeblikk. Cuenca var kjempeflott og veldig annerledes enn Guayaquil. Jeg hadde en litt ubehagelig helg på grunn av et lite problem et sted på kroppen man normalt sett aldri blir solbrent... Denne saken er så langt fra bloggemateriale som overhodet mulig, så dere får heller spørre hvis dere av en eller annen forstyrrende grunn skulle være interessert. Det viktige er at jeg ble frisk, og fikk tilbringe fine dager sammen med familien min resten av uka. Det triste er at en uke går fort, og det er alltid rart å si adjø for noen måneder til mennesker man er glad.

Fredag fikk jeg besøk på banen, og min bror fanget inn denne "taklingen". Ingen vet hvordan det gikk med han i grønt.

Noen av oss trodde Cuenca var en liten indianerlandsby. Her er motbeviset.

Mamma elsket dette markedet. Bildet illustrerer også at indianerinnslagene varierer i dette landet.

Vi fikk tid til en dag på stranden. Her ligger Leif og meg i såkalt "stjerne". Robbie Keane var også med.

Ellers må jeg innrømme at livet fremdeles er herlig her nede. Men på grunn av min lille kroppsraritet har jeg bare fått jobbet to dager til nå, så neste uke blir min første fulle arbeidsuke. Jeg gleder meg. Også håper jeg at det ikke går fullt så lang tid til neste oppdatering. Jeg har jo ikke lyst til å bli en "Roar-blogger". Glad i alle hjemme, ta vare på hverandre i minusgradene.

Varme Mennesker

2008-02-05T15:07:00.000-05:00

Da var karnevalshelga lagt bak oss her i Ecuador. Vi dro nok en gang til Puerto Lopez. Ikke mye å berette fra helga, men var bra vær, strømbrudd og vann- og eggkasting i gatene (karnevalsskikk). Ellers er livet på strendene her akkurat som man vil se det for seg ved stillehavskysten. Under følger litt bilder av noen av menneskene jeg deler dette glade livet med.

Først ut er Trond og Kristian i en eller annen form for vigør.

Linn er relativt fornøyd med sin kaffe mocca

Johan tar danseansvar foran gjengen

Maria har unngått vannkastingen...

...mens Kristina fikk et egg i hodet

Anne "yo" Line

Tres chicas: Åshild, Mari og Jennifer

Baconkongen fant bacon i Puerto Lopez også.

Dette var et lite knippe av vårens volontører, men det finnes altså mange flere som min sløve kameraføring ikke har maktet å fange opp. Uansett er vi en meget bra gjeng her nede, så det sosiale livet er det ingenting å utsette på.

La La La

2008-01-25T17:13:00.000-05:00

Den siste uka har vært ganske innholdsrik. Jeg kjører i gang kronologisk. Men først et bilde av et morsomt villsvin.

Fredag: Vi var 18 i tallet, og dro til Puerto Lopez ved kysten. 4 timers busstur. På bussen sendte de "The Marine". Verdens dårligste actionfilm på verdens dårligste stereoanlegg. Dubbet til spansk por supuesto. Da den var over sendte de "The Marine 2". Og jeg ble frastjålet 70 dollar.

Lørdag: Det regnte svært mye i Puerto Lopez, men var deilig å sløve og lese i hengekøya. Kvelden var gøy, de lokale jentene er ikke de mest sjenerte og lærer gladelig bort et par salsatrinn til en stivhofta stakkar.

Søndag: Første sola i Ecuador, og den svei nesten like hardt som det gjør å møte Tottenham for tida. Dagen ble tilbringt på stranda og på en ekstremt trang buss som tutet seg vei over fjellene og hjem til Casa Alianza. Under er et bilde fra bølgene ved ekvator.

Mandag: Johan og meg ble med Simon, en snart avgått volontør, på en av fotballbanene. Ble mest lek, tull og litt dømming. Var stas og hilse på ungene og få et lite inntrykk av hvordan arbeidsdagen kommer til å bli. Merker at språket foreløpig er et hinder, vanskelig å forstå og bli forstått. Dog en fordel når man tar upopulære dommeravgjøreser. Sjekk pappa Eirik på disse bildene da. Må selvfølgelig ha med et obligatorisk "unge-på-armen" bilde. Ikke no ulandsopphold uten.

Tirsdag: Se forrige innlegg. Men var med å slå noen ecuadorianere i "volleyball". Iført Tottenham-drakt.

Onsdag: Onsdagskvelden var preget av at en av de "gamle" volontørene, Hannah, vendte hjem. Vi stelte i stand med langbord og mat og hadde nok en flott kveld ved bassengkanten.

Torsdag: Høyinteressant dag. Ble med Nisha, ei amerikansk jente som bor på Casa, på jobben hvor hun underviser ecuadorianske damer i internettbruk. Bruk av e-mail sto i fokus, og på litt snøvlete spansk fikk jeg etterhvert både sjarmert og assistert rundt tredve "madres" i førstegangsbruk av e-mail. Veldig interessant og komme seg ut å treffe folk og se hvordan andre organisasjoner jobber.

Fredag: I dag var vi på et slags folkemuseum sammen med spansklærere og -elever. Bildene under illustrerer hvor interessant dette var.

Så, slik var min uke. Fremdeles er hverdagene preget av spanskundervisning, men får altså tid til både det ene og det andre innimellom. Setter stor pris på alle kommentarene dere kommer med, det varmer og underholder.

Sorgen er gledens venn

2008-01-23T11:22:00.000-05:00

Det krever sitt eget innlegg. Det har gått mange smertefulle år. Toogtyve kamper. Det har vært tårer foran Tven. Det vært ubeskrivelig skuffelse på The Lane. Det har ført til vemmelse og smerte. "Hat er et sterkt ord. Det beskriver likevel ikke mine følelser for Arse***". Dette sa en klok mann. Idag har denne mannen fått en følelse av rettferd. Det har jeg også. Selvfølgelig er jeg glad også. Vi fikk endelig bevist hvilket lag som teller i London. Hvilket lag som har byens sjel. Ja, fotballens sjel. Arse*** har ingenting. og det har vi Spurs-supportere visst lenge. Og når beviset kom, så kom det med et smell.
5-1.
Barnefotballkamp.

For første gang

2008-01-17T11:49:00.000-05:00

Jeg tenkte at det var på sin plass med nok en liten rapport her fra Guayaquil. I går, det vil si onsdag, dro vi for første gang ut for å se oss om i slumområdene hvor vi skal jobbe. Jeg tror jeg skal la bildene tale for seg selv sånn i første omgang, i og med at vi kun var der en liten stund for å observere. Men jeg mistenker at jeg kommer til å bli svært glad i slumområdene og menneskene der. Og hvis noen hadde håpet på å få hjem en mindre fotballidiotisk Eirik i juni, må jeg nok skuffe. Det har allerede gjort inntrykk å se hvor utrolig mye denne idretten betyr for barna her. Alle får lov til å være med, også jentene, noe som gir en god signaleffekt i et land hvor machokulturen står i overkant sterkt. På bildene ser dere hvordan det ser ut når det meste av regnværet har tørket opp. En av de største utfordringene er imidlertid alt regnet som faller på denne tida av året. Hus blir fyllt av vann, banene blir overfylt og jordveiene ødelagt. Jeg kommer til å skrive mer om forholdene i slummen når jeg kommer litt tettere inn på livet der. Men det var på mange måter et svært godt førsteinntrykk, og jeg kan ikke vente til å lære meg mer spansk og begynne å jobbe med det jeg kom hit for. Håper alle kjære har det bra, savner dere litt i slagene mellom varmegradene og volleyballen.

Ecuadoriansk jentefotball

Fotokunstneren i meg falt for denne paraplyjenta

Området foran huset her holder på å bli fylt igjen
for å kunne bli til en ny fotballbane

Ingrid og Simon,
to av fotballvolontørene vi skal ta over for

Èn av de to (snart tre) banene

Ved porten der jeg bor

2008-01-13T13:03:00.000-05:00

Vel, nå har min Ecuadorianske tilværelse strukket seg til rundt ti dager. Jeg har begynt å studere spansk, og de fleste nye volontørene er kommet. Sammen med de som allerede var her utgjør vi en strålende gjeng om jeg får si det selv. Selv om mye av dagen går med på verbpugging har jeg fått tid til litt annet. Jeg var med på norskecuadoriansk løkkefotball og fikk kjenne at det er en smule varmere her enn på et oktoberfriskt Friggfelt. Jeg har vært på prutemarked i sentrum og blitt tilbudt alt fra dongerishorts til miksmastere. Og igår var jeg på møte. Talen var tre kvarter lang, og jeg skjønte ikke særlig mer enn hovedinnholdet, men lovsangen var bra og alt i alt var det en positiv opplevelse. Ellers lever vi i en ganske beskyttet tilværelse her på Casa Alianza. Men på onsdag skal jeg være med Oddvar, fotballansvarlig, og se oss om på banene i slummen hvor vi skal jobbe. Jeg gleder meg til å se de stedene man egentlig har kommet hit for. Under er noen biler av livet her på "Casaen" og i nærområdet.

Utenfor

Casa Alianza

På vei til Rio Centro,

det amerikanskinspirerte

supermarkedet i området

Alberto, fantastisk type

som jobber på Casa.

Genial å øve spansken

sin på

Kunstig og kulørt

2008-01-08T08:35:00.000-05:00

Jeg har plukket opp visse signaler om at den gule bakgrunnsfargen på bloggen min ikke faller helt i smak. I hvert fall ikke hos karrieretørste gründerspirer og "naboer-og-Thor-Hushovd-i-sexsjokk" journalister. Den er visst "meget tidlig nittitall", altså ikke tidsriktig og "Gay-patrol" nok. Men slik er min tilværelse nå, alt er tidlig nittitall og så langt fra gay patrol som det er mulig å komme. Og underlig nok er dette noe av det positive med Ecuador. Men, som i Kenya, skal jeg la flertallet bestemme gjennom avstemning i margen. Hvis dere er villige til å ofre Ecuadors nasjonalfarge og respekt, I.K. Starts ære og selve sommerens farge på kommersialismens alter, så stem "nei". Har dere respekt for Ecuador som fri og uavhengig stat, for selve sjelen til I.K. Start og synes sommerens farge trenger litt spillerom for å gi et lite håp i disse mørke og kommerse vintertider, så stem et rungende "JA". Dere får en uke på dere.

Jeg avslutter dermed avstemmingen om beste spiss i Premier League, og ikke overraskende ble Robbie Keane vinneren, med Dimitar på andre. Mer overraskende er det at Barnard blir ansett som bedre enn f.eks Christiano, Drogba og Torres. Særlig siden Barnard har vært på utlån til Crewe hele sesongen (som ikke spiller i Premier League).

Ellers kan jeg fortelle at jeg begynner på spanskkurs nå straks, og de fire ukene med undervisning jeg nå skal ha ser jeg viktigheten av mer og mer. Så jeg gleder meg til å komme igang. En mer fyldig oppdatering med bilder vil komme i løpet av få dager, jeg må bare komme meg rundt og få tatt litt bilder (er ikke bare å svimse rundt med et fristende kamera i gatene her). Her er imidlertid et bilde av min utsikt fra hengekøyen.

Borte bra

2008-01-04T18:18:00.000-05:00

Ca. 30 lune grader. Kilende regn i luften. Mange smil. Mye informasjon. Jet leg. Første døgnet her på Casa Alianza, mitt nye hjem det neste halvåret, har vært meget bra. Og reisen hit skjedde uten store overraskelser. Hadde en hyggelig kveld i sentrum av Madrid med Anne-Marthe før jeg neste dag utholdt noe som ble en 16 timers reise med latinamerikanske spedbarn med hyppig bleieaktivitet på de fleste kanter. Da jeg ankom Ecuador, regnet det voldsomt, og jeg ble fortalt at regntiden hadde satt inn for bare to dager siden. Er likevel mye opphold, og troperegn er noe av det deiligste jeg vet. Jeg var først av mitt kull med volontører, men ca. ti stk var her fra høstkullet. De tok meg veldig godt imot, og vi blir en kjempegjeng her både i kvantitet og kvalitet. Hatt møte med Astrid, volontøransvarlig, og fått avklart at jeg skal jobbe på fotballprosjektet etter fire uker med spanskundervisning. Så, førsteinntrykket er storartet, men så har jo også oppholdet imidlertid fortont seg som en ferie like avslappende som menneskene her.

Kan lære å like dette

To av mine medvolontører i fellesstua

Soverommet. Sover nederst i køya

En liten del av Guayaquil

sett fra soveromsvinduet

Velkommen

2007-12-22T18:53:00.000-05:00

Velkommen til denne bloggen som i hovedsak er opprettet fordi jeg reiser til Ecuador for å være volontør for Misjonsalliansen. En ny reiseblogg, om du vil. Jeg håper å få gitt noen korte oppdateringer om hva som skjer og få lagt ut en del mer eller mindre interessante bilder. Når jeg kjeder meg kommer jeg kanskje til å skrive noen innlegg på generelt grunnlag. For eksempel kan jeg finne på å starte en diskusjon om hvem som er beste spiss i Premier League. (Er det Keane eller Berbatov? eller kanskje Barnard?)

I skrivende stund er jeg inne i 2007s siste døgn. Den andre januar setter jeg meg på flyet, og sent tredje januar er jeg etter planen fremme i Guayaquil, Ecuador. De fire første ukene vil gå med på et intensivt spanskkurs før jeg begynner å jobbe for et av Misjonsalliansens prosjekter. Jeg håper å kunne gi en litt mer levende rapport om en ukes tid. Frem til da, godt nyttår og lykke til med minusgradene.